Annett, Synne og Hilde:
Sykeavløserne fra Selbu

For Hilde Krogseth var det hesteinteressen som skulle føre henne til en arbeidsplass i landbruket.

– Jeg har vokst opp i landlige omgivelser, på et lite småbruk i Skaun. Selv om vi ikke hadde dyr selv ble det raskt en stor interesse for meg. Jeg vokste opp med et ridesenter like i nærheten av hjemme, og mye av fritiden min ble brukt der. Ettersom jeg ble eldre bestemte jeg meg for å gå på landbruksskolen på Skjetlein, på hestelinja. Etter det ble det lærlingetid på Stjørdal, som endte med at jeg tok fagbrev som hestefaglært. 

Selv om interessen fortsatt var stor, innså Hilde etterhvert at det var et begrenset utvalg arbeidsplasser om en kun skal jobbe med hest i Trøndelag. Dette førte til at hun tok en telefon til Landbrukstjenester Sør-Trøndelag. 

– Jeg ringte til kontoret og fikk jobb som avløser nesten umiddelbart. I de første årene jobbet jeg som avløser i Skaun, før jeg for fire-fem år siden møtte en selbygg, og flyttet sammen med han på Selbustrand. Dermed byttet jeg også arbeidsgiver fra Landbrukstjenester Sør-Trøndelag til Landbrukstjenester Midt-Trøndelag.

Landbrukstjenester

Landbrukstjenester i Midt-Trøndelag er tilknyttet paraplyorganisasjonen Norske Landbrukstjenester. Det lokale samvirket kan enkelt forklart sies å være et slags bemanningsselskap for landbruket: det er der avløserne er ansatt, og det er dit bønder tar kontakt når de har behov for hjelp på gårdene. 

Organisasjonen fungerer blant annet som et bindeledd mellom bønder og avløsere, og både Hilde, Synne og Annett er fast ansatt der. Om det kan sies at Hildes reise til Selbu var relativt kort, var Annetts reise adskillig lengre. 

En oppvekst i landbruket

– Jeg er vokst opp i Tyskland, i det som het Øst-Tyskland den gangen. Der vokste jeg opp på gård, og hele livet har jeg hatt en sterk tilknytning til landbruket. Siden Øst-Tyskland var en sosialistisk stat, ble det i 1956 bestemt at landbruket skulle kollektiviseres. Dette betydde at bøndene måtte slå seg sammen til kollektive samvirker, hvor jorda ble drevet i felleskap mellom bøndene, og hvor maskiner og dyr var felles eid. 

– Min far var bonde og arbeidet ved et slik kollektiv, og min bror jobbet ved samme arbeidplass, som mekaniker. Etterhvert startet jeg som lærling på samme sted, med spesialisering innen melkeproduksjon. Fjøset var enormt, med 320 kyr og massevis av jord rundt. Da Berlinmuren falt, og Tyskland ble gjenforent, opphørte disse kollektivene, og gårdsbrukene ble igjen privatisert. 

– Etterhvert ble jeg sammen med en kar som også var gårdbruker. Etter å ha drevet gården sammen en periode, ble det bestemt at vi skulle slutte med melkeproduksjonen. Da stod vi plutselig uten jobb begge to, og det var da vi kom over en annonse i et tyskt bondeblad.

Fra Øst-Tyskland til Selbu

Uten at Annett klarer å forklare helt hvordan eller hvorfor, var det en annonse for avløser-stillinger i Steigen kommune i Nordland hun og ektemannen kom over i det tyske bladet. De bestemte seg for å søke, deretter ble de kalt inn til intervju (i Steigen), som de reiste nordover for.

Med seg tilbake til Tyskland hadde de begge tilbud om arbeidsavtaler i bagasjen, og etter noen uker i tenkeboksen bestemte de seg begge for å kaste seg ut i det. 1.mai 2003, et halvt år etter de først så annonse, begynte de begge i faste avløser-stillinger i Nordland.

– Vi arbeidet begge i Steigen frem til 2008. Da ble det av ulike årsaker mindre arbeid, og vi måtte se oss om etter noen nytt. Da søkte vi på stillinger i Selbu. De fikk vi, og siden har vi bodd her. Jeg har vært ansatt i Landbrukstjenester Midt-Trøndelag i over femten år nå. Jeg begynner med andre ord å ha litt kjennskap til gårdsbrukene rundt omkring, sier Annett. 

Byjenta som ble avløser

– Jeg har vokst opp på Lohove i Trondheim. Jeg gikk også på Skjetlein landbrukskole, på hestelinja. Deretter tilbrakte jeg to år som lærling på Stugudalen. Først ved Patrusli gård, deretter et år hos Ann-Magritt.

For Synne var det en tilfeldighet som første til at hun fikk øynene opp for husdyrhold.

–Ei venninne av meg jobbet som budeie på en seter en periode. Da hun brakk handa reiste jeg opp for å hjelpe henne. Det var nok starten på min interesse for husdyr. Siden flyttet jeg til Vingelen, i Tolga kommune i Nord-Østerdalen, og startet som avløser der. Nå har jeg arbeidet som avløser i rundt fem år, og bodd- og arbeidet fra Selbu i rundt fire år.

Blir noen timer bak rattet

Som sykeavløser har man ikke noe fast arbeidsplass. Når bønder i Selbu, Tydal, Stjørdal eller Meråker blir syke, eller av andre grunner trenger bistand til fjøsarbeidet, tar de kontakt med Landbrukstjenester Midt-Trøndelag. Deretter blir “oppdragene” fordelt mellom avløserne. Når Selbyggen snakker med Hilde er hun på vei til en gård i Stjørdal for å ta ettermiddags-stellet.

– Nå er jeg på vei til Skatval.. Nei, til Hegra. Det kan gå litt i surr noen ganger. Da vi stiller opp der det er behov for oss, hender det vi arbeider ved flere forskjellige gårdsbruk i løpet av en uke. Jeg arbeider mye i Stjørdal og Selbu, men også i Tydal. Om jeg for eksempel tar fjøset på en gård på Skatval på morgen og kveld, reiser jeg ofte hjem mellom fjøsstellene. Dermed blir det en del bilkjøring når en har denne jobben. Det blir fort en del av hverdagen, forteller Hilde. 

Varierte arbeidsdager

I hovedsak arbeider sykeavløserne inne i fjøsene. Fjøsstell handler enkelt forklart om å ta vare på dyrene, og arbeidet er variert. Dyrene skal ha mat, melkekyr skal melkes, og fjøset skal holdes ryddig og rent.

– Arbeidet er svært variert. Vi kan jobbe med både sau, gris og kyr, både melkeproduksjon og kjøttfe. I tillegg er det ofte en del forskjeller gårdene imellom. I noen fjøs står kyrne på bås, hvor vi mater med trillebår og melker på gamlemåten - en etter en. I nyere fjøs er det ofte løsdrift og melkerobot. Da er ofte arbeidet mindre fysisk, men til gjengeld kreves det en større oversikt over både teknisk utstyr og dyr, forteller Annett. 

– Jeg liker vel egentlig å jobbe i alle typer fjøs like mye. Eller rettere sagt: jeg liker variasjonen. 

At yrket er variert er også noe Synne og Hilde setter pris på. 

– Det er noe av det flotteste med jobben: en dag tar en fjøset, en annen dag er en med på saueleting, mens en tredje dag hjelper en til å trener hester. Arbeidet er variert på mange måter, og det liker jeg veldig godt, forteller Synne.

Å ta ansvar

Som avløser har du ansvaret for mange dyr. Synne forteller at hun har kjent på ansvaret som følger med jobben.

– Vi fungerer på mange måter som en beredskap for landbruket: når en bonde av ulike årsaker ikke kan stelle fjøset selv, er det få andre som raskt kan steppe inn og sikre at alt går som det skal. Det gjør yrket til noe mer enn bare en jobb – det er meningsfullt arbeid, sier Synne.

Et sosialt yrke?

Når en arbeider som avløser har en ikke det største arbeids-felleskapet.

– Det hender jeg er sjeleglad når dyrlegen kommer, så jeg har noen å slå av en prat med, flirer Annett. 

– Stort sett tar vi fjøset alene. Det hender såklart bøndene er hjemme også, men da prioriterer de ofte å gjøre andre ting på gården, som traktorkjøring for eksempel. Ellers hender det jeg slår av en prat med bonden på kontoret, etter stellet er tatt, men stort sett arbeider en alene som avløser. 

– Blir det ensomt å arbeide som avløser i lengden?

– For meg går det stort sett fint, men det er klart at det ikke er det mest sosiale arbeidet. Jeg trives svært godt i jobben: jeg får arbeide med dyr, jeg har varierte dager, har mye ansvar, og jeg føler jeg er til nytte for andre - både folk og fe, avslutter Annett.