Dette skjulestedet reddet mange liv under krigen

Det er Selbu og Tydal historielag som nå har markert nok et sentralt sted for flyktningetrafikken i Neadalen under 2. verdenskrig.

Ole B Garberg (1898-1980) bygde hytta, og flere av de lokale flyktningelosene brukte hytta som skjulested for folk de hjalp i sikkerhet for den tyske okkupasjonsmakta. Svært mange i Selbu har aldri visst hvor den stod.

«Palermo»

Godt gjemt mellom granene var hytta i Pallene plassert. «Palermo» ble navnet på kvilestedet der liv ble reddet, der selvbygger kom opp med mat, klær og nødvendig utstyr, og der flukten over til Sverige ble planlagt.

Nå er «Palermo» borte, men en komité bestående av Ingebrigt Garberg, Arnstein Trøite og Jan Krogstad har på vegne av historielaget nå gitt stedet en rettmessig plass i den lokale krigshistoria.

Ole B Garberg

Ole B Garberg stod sentralt da historielaget inviterte til Pallene og seinere til foredrag på Granby. Her deltok også historikeren John Atle Krogstad og forfatteren Inga Elisabeth Næss, som i 1980 ga ut boka om Ole B Garberg, Skardørsfjella er min himmel.

– Ole B Garberg var like gammel som stemmeretten i Norge, han var 7 år da Norge ble selvstendig i 1905, han opplevde to verdenskriger, han var 1 år da LO ble stiftet, og historien hans er nært knytta til den norske arbeiderbevegelsens historie.

Det sa Inga Næss i foredraget på Granby etter avdukinga av minnesmerket i Pallene.

– Ole B Garberg var vegetarianer, han var en praktisk mann, han var snekker, som bygde hus og hytter, han var innovativ, humanist, mild og kunnskapsrik og ikke minst en innsiktsfull mann. For meg ble det et spennende møte med en mann som var 60 år eldre enn meg. Likevel ble han en nær venn, for både meg og familien min, sa Inga Næss. Ole B Garberg vokste opp på et småbruk i Innbygda. Han dro to ganger til USA og Canada, første gang i 1917, og inspirert av fagbevegelsen blant skogsarbeiderne i Amerika startet han organiseringa av skogsarbeiderne i heimbygda da han kom tilbake i 1929.

– Jorda, fjellet og Selbu stod sentralt for Ole B, sa Inga Næss. Han var jordstyreformann fra 1932 til 1960, han ble valgt inn i kommunestyret for Arbeiderpartiet bare 27 år gammel og var i 1935 også varamann for Johan Nygaardsvold på Stortinget. Garberg var en glimrende taler og debattant. «Det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en kapitalist å komme til himmelen», sa han en gang.

Flyktningeruta til Sverige

Det er skrevet mye om flyktningetrafikkken i Neadalen under krigen. Til Innbygda i Selbu kom motstandsmennene i den såkalte Thingstad-gruppa i 1942 ba «OB» gå opp ei flyktningerute over til Sverige.

Det kom til å ta tre dager å gjennomføre ruta, avhengig av vær og føre og hvem en skulle lose. Her ble hytta som Ole bygde i skogen ovafor Tømra sentral.

Her var det mulig å holde flyktningene skjult til forholdene gjorde det mulig å starte den strabasiøse turen fra Selbu til grensa. En russisk fange som hadde flyktet fra Nyhavna, lå i skjul her i flere uker i påvente av vårløsninga.

Solide folk tok solide sjanser

Under avdukinga av minnesmerket orienterte Arnstein Trøite om det usjølviske arbeidet flyktningelosene og hjelperne deres utførte. Han refererte blant annet til Nils Aftrets bok «Motstandskamp i Neadalføret" og til noen av de som var med i motstandsgruppa i Innbygda:

Ole B. Garberg, Torvald Størseth, Hermann Uglemsmo, Konrad Almås, Aksel Arnevik, Sverre Eidem og Sverre Uglem. Gruppa samarbeidet med blant andre Anton Tjernvold (og trolig brødrene hans), John Lilleevjen, Olaus Lilleevjen og John Lien Storås. Flyktningene som gikk ruta fra Innbygda ble av og til levert til Skultrøa i Østby i Tydal og til Anton Andreassen ved Essandsjøen.

Torvald Størseth sa seinere at Gunelie Garberg på Børdalen og Marie Tjernvold skaffet mye mat til flyktningane. Ole B. Garberg som satt i forsyningsnemnda, sørget for ekstra rasjonering til disse familiene.

Ole B måtte sjøl flykte

Ved årsskiftet 1942-43 kom det en kar med bussen fra byen. Han oppsøkte Garberg og ga ham en lapp der det stod «Gå straks i dekning! Du er i faresonen!». Ole lot som om ingenting hadde hendt, men sa til de andre på kontoret at han mandag måtte en tur til byen for å få seg briller. «Dei visste at eg tok til å sjå dårleg og trudde på meg», sier han til Inga Næss i boka Skardørsfjella er min himmel (Oktober forlag, 1980).

Det samme sa han til søstra si og dagen han dro, hadde han på seg «byklær», med hatt, frakk og kalosjer.

Men turen gikk ikke til byen, for Ole hadde gjemt en sekk i skogkanten, der han raskt fikk av seg byklærne og skiftet til fjellutstyr. Det var nysnø da han møtte fem andre i samme ærend, og turen gikk over Ånvatna, Stråsjøen og Nautfjellet. Det var djupsnø og styggvær, og en gang krysset de skispora til en tysk patrulje. De kom seg likevel usett til Blåhammarstugan, ned til Storlien og etter hvert videre Kjesäter.

Ole B hadde forøvrig dekknavnet Anders Berg, i passet hans stod det Jørgen Galaaen.

Torvald Størseth overtok ansvaret for motstandsgruppa da Ole B måtte dra.

«Skardørsfjella er min himmel»

Ole B Garberg fortsatte som kurer helt fram til krigens slutt. Han var lommekjent i fjellstrøka han gikk i, og greide alltid å unngå å bli tatt.

Etter krigen fortsatte Garberg sitt politiske virke.

– Han kunne blitt en leder i norsk politikk. Både DNA og NKP satsa på han. Det var vel han sjøl som ikke ville ha noen politisk karriere. En politiker som skulle gå til topps i et av disse partiene, måtte vel gå på akkord med både ideal og meninger som Ole B syntes var for viktige til å skusle med.

«Jeg mener jeg har hatt et rikt liv, jeg ville ikke hatt det annerledes, for jeg har levd slik jeg har ment var rett - stort sett». Det sa Ole B Garberg til forfatteren Inga Elisabeth Næss, som ga ut bok om kommunisten, politikeren og motstandsmannen Ole B Garberg i 1980.

Boka starter med Ole B Garbergs motto:

«Heile verda er mitt fedreland,
gode gjerninger min religion,
og Skardørsfjella er min himmel»