65 år i elgskogen

I 1957 bar Ola L. Aune børse under elgjakta første gang.Nå gjør han seg klar for jaktsesong nummer 65.

Selbyggen treffer Ola L. Aune (80) hjemme i den handlafta kårboligen på Nordpågjardet på Aunet. I loftstrappa henger geviret til den største elgen han har skutt. Elgen på nesten 300 kilo møtte sin banemann for ca. 15 år siden.

– Jeg satt på post, og så kom det et smell. Jeg fikk høre på walkien at en kalv hadde blitt skutt. Kort tid etterpå ble jeg var ei ku. Så fikk jeg øye på oksen selv. Den sto med rumpa vendt mot meg, så jeg kunne ikke skyte. Jeg laga noen lokkelyder, slik at den snudde seg, og da traff jeg den med et lungeskudd. Den hoppa til et par ganger før den falt om, forteller Ola.

Starta tidlig

Fascinasjonen for elgjakt starta tidlig. Som guttunge var Ola med faren sin på jakt. Da han ble gammel nok, fikk han gå med børse selv. Det var i 1957. Det var også da han skjøt sin første elg. Det gjorde han med ei heimevernsbørse som han hadde lånt av søskenbarnet Oddmund Lien, som også var en ivrig elgjeger.

– Hva er det som er så fascinerende med elgjakt? Er det spenninga, naturopplevelsene eller det sosiale?

– Det er naturen og det sosiale. Det er ikke så mye spenning som det en gang var. Jeg begynner å nærme meg 70 elger, så pulsen er ikke like høy lenger. Men i begynnelsen var det selvfølgelig det å skyte elg som var den store fascinasjonen, sier Ola før han innrømmer:

– Men jo da, litt spenning er det fortsatt.

Mye mer elg nå enn før

Svært mye har endret seg i løpet av de 65 åra Ola L. Aune har jakta elg. For eksempel har walkie-talkier gjort jakta enklere. Etter at jaktlaget på Aunet begynte å bruke sambandsutstyr på 70-tallet, ble det naturligvis mye mindre gåing når beskjeder skulle gis.

Men det som kanskje er den største forandringa er utviklinga av selve elgbestanden.

– Det er sikkert mye mer elg nå enn før?

– Åh, du verdens min. Før jeg ble med og bar børse, fikk man kun skyte ett dyr per skattenummer, altså én elg per gård. Og det var ikke alle åra man fikk det til heller. På begynnelsen av 50-tallet ble det slutt på denne ordninga, og vi fikk en lignende ordning som vi har i dag. De første åra jeg var med og jakta selv, husker jeg at vi hadde ei kvote på 6 elger på Aunet. Slik var det helt fram til begynnelsen av 70-tallet. Det var særlig fra 70-tallet og framover at elgbestanden økte, forteller Ola.
Han har flere betraktninger rundt forvaltninga av elgbestanden.

– På 80-tallet forsøkte jeg å ta grep for å øke bestanden mer. Da foreslo jeg for viltnemnda å spare okser på mellom seks og ti spir. Det var ikke så enkelt å få gjennomslag, men jeg holdt på å terpe på dette helt til jeg fikk det gjennom, sier Ola.

Han mener at bestanden har blitt litt skjev og har observert at enkelte kalver har blitt født veldig sent på året. Han mener at kalvinga hadde blitt på riktig tid dersom det hadde vært flere storokser.

– Slik er det i fjøset også. Man avler videre på store og friske dyr, sier den pensjonerte bonden.

Han peker på Folldal, der de har lyktes godt med å utvikle en av landets beste elgbestander ved å spare mange storokser.

Kvote på 24 dyr

Jaktlaget på Aunet har et godkjent jaktterreng på 100.500 mål. De første dagene i jakta pleier de å være 15-16 jegere på laget.

I år har de ei kvote på 24 dyr. Fem av dem gjelder for et avgrenset område med fjellterreng, mens de har 19 dyr på resten.

– Er det for mye eller for lite elg i dag, mener du?

– Det virker som om det er nok elg. Kvota har økt de siste åra, men det ser ikke ut som om bestanden blir noe mindre.

– Men er det ikke slik at elgjegere helst vil ha mye elg?

– Jo da, men man må tenke bredere enn bare på kjøttmengden. Elgen skal ha gode vilkår. Og ikke minst skal trafikanter kunne ferdes trygt etter vegen.

Premiehund

Hunden til Ola er en norsk elghund svart. Hun heter Aika og er snart 11 år.

For rundt fem år siden vant Aika førstepremien i sin klasse under en jakthundutstilling i Elverum.

Hun har også fått et valpekull. Aika og fire av valpene deltok i en konkurranse i fjor høst, og der gikk de helt til topps.

Ola går ikke like langt som han en gang gjorde, og i dag kjører han bil eller sekshjuling når han skal ut på post. Aika er selvsagt med, men det hender at jaktkameraten Niklas Dyrhaug låner Aika.

– Han er kjappere til bens enn eieren, ler Ola.

Råd til nybegynnere

Avslutningsvis spør Selbyggen om Ola har noen gode råd til nybegynnere. Da svarer han at mange nybegynnere ville ha hatt nytte av å lytte mer til erfarne jegere.

– Ta for eksempel innskyting av børsa. Det er selvsagt viktig at jaktvåpenet er ordentlig innskutt, sier Ola.

– Når man kjøper hund, er det en fordel å velge en elghundrase, for disse har elgjakt i blodet. Det kan riktignok bli gode elghunder av enkelte andre hunderaser også, men da vil det bero på eieren. Og så skal man alltid stole på hunden og følge den, i alle fall inntil det motsatte er bevist. Hunden kjenner lukta, men det gjør ikke eieren. I tillegg må en elgjeger være tålmodig, sier Ola, som legger til at han ønsker alle jegere lykke til med årets jakt.