100 år og glad i livet: – Jeg synes det går bra; jeg har ingenting å «bår» meg for

– Vi har en flott kongefamilie, men det er ikke så greit for dem nå. Jeg synes synd på Mette Marit. Hun er bare et menneske, og vi gjør jo alle feil noen ganger. Men nå må du forsyne deg av prinsessekaken, jeg tok den nettopp ut av ovnen, sier den kvikke og høyst oppegående hundreåringen.

Svømmeknappen og handelsskole

Som den yngste av tre søsken ble Sigrid født den 24. mai i 1926 på gården Hofsmo i Mebonden. En hendelse fra barndommen har fulgt henne gjennom hele livet; 11 år gammel mistet hun faren, Ole, i en motorsykkelulykke.

– Den gangen skulle det ikke snakkes om slikt. Jeg bærer sorgen med meg fremdeles, sier Sigrid.

Takket være den ti år eldre broren, Gunnar, gikk gårdsdrifta på Hofsmoen videre. Men den dag i dag undres Sigrid over hvordan mor Mali klarte å få til alt.

– Samme året som far døde ble det holdt svømmekurs i Putten. Koste hva det koste ville; mor bestemte at det skulle jeg være med på. Kanskje var det fordi jeg skulle få noe annet å tenke på. Svømmeknappen tok jeg i hvert fall, og du verden hvor mye glede jeg har hatt av den ferdigheten. Å dra på badestranda, først med barna og siden med barnebarna, var toppen for meg, forteller Sigrid som også kan takke mor Mali for at hun fikk handelsutdanning.

– Hun ordnet så jeg fikk gå på Solberg handelsskole i Trondheim. Jeg delte hybel med ei venninne. Det var et fint år.

Sentralbord, trygdekontor, mor og husmor

Sigrid var 14 år da krigen brøt ut. Årene som fulgte husker hun som utrygge, mest fordi broren, Gunnar, var involvert i motstandsarbeid.

– På slutten av krigen jobba jeg på telefonsentralen i Mebonden. Tyskerne kunne komme og banke på dørene om natta. Dersom jeg ante fare, ringte jeg til mine. Det gjorde jeg fredsdagen også, men da med et gledesbudskap, sier Sigrid.

Etter krigen ble hun ansatt på Selbu trygdekontor. De var bare to ansatte, og da hennes tilkomne ektemann, Per Berge, ble ansatt som trygdesjef, måtte hun slutte.

– Det gikk jo ikke an at et ektepar jobbet sammen der. Men det var like greit. Vi fikk to barn, Aslaug ble født i 1950 og Jarl i 1952. Noen måtte være hjemme med dem, og jeg trivdes godt med å styre bedriften hjemme, sier Sigrid.   

– De passer så godt på meg

Etter 20 år som trygdesjef i Selbu, fikk Per en overordna stilling ved trygdeetaten i Trondheim, før han avsluttet yrkeskarrieren sin som trygdesjef i Stjørdal.

– Da flyttet vi tilbake til Selbu og bygde oss hus like nedafor heim-gården til Per. Vi fikk 67 gode år sammen og det er slettes ikke alle forunt, sier Sigrid.

Siden Per døde for snart 11 år år siden, har Sigrid bodd alene i huset sitt i Skulbakken. Å flytte til Nestatunet eller til en leilighet i sentrum, er ikke noe tema.

– Med hjelpemidler som rullator og høreapparat, klarer jeg meg bra. Og så må jeg skryte veldig av hjemmetjenesten i Selbu. Hver mandag får jeg hjelp til å dusje og annet også, hvis jeg skulle trenge det. Annenhver uke får jeg hjelp til renhold. Jeg synes jeg har det godt her hjemme i huset mitt.  Jeg har ingenting å «bår» meg for, sier Sigrid og forteller om gode hjelpere.

– Aslaug bor på Stjørdal og ser om meg regelmessig en gang i uka. Og Jarl, som bor i Skien, er her minst seks ganger i året. De passer så godt på meg. Likedan tantebarnet mitt Målfrid (Hofsmo) da. Hun er helt fenomenal. Selv om det er 17 års aldersforskjell mellom oss, er vi mest som søstre. Og så har jeg denne da, sier Sigrid og viser frem iPhonen sin.

– Jeg var 95 da jeg lærte meg å bruke den. Jeg har også en god kamerat her, sier hun og holder frem trygghetsalalarmen hun alltid bærer rundt halsen.

– Jeg var alene i huset da jeg falt nedover kjellertrappa. Det ble bekkenbrudd, men heldigvis hadde jeg alarmen på meg og hjelpa kom fort, forteller Sigrid.

– Å bare kunne stikke innom

Hun savner strikkinga; før strikket hun genser på genser og lugger og votter. Og så savner hun det at folk gikk på besøk til hverandre. Av alle de enorme forandringene hun har opplevd gjennom livet, tror hun dette er en av de største, i alle fall i hverdagslivet.  

– Vi har mistet mye på det sosiale planet. I Hårstadgrenda der jeg vokste opp var det et utrolig godt naboskap. Naboer, slektninger og venner gikk ubedt på besøk til hverandre, de stakk bare innom, satte seg ved kjøkkenbordet og fikk en kaffetår og ei brødskive. Det lå en stor trivsel og trygghet i det; å bare kunne stikke innom, sier Sigrid. 

– Hver dag er en gave

Nei, hun er aldri redd og er glad for hver dag hun får. Hun steller seg all maten selv, kanskje setter hun i en gjærbakst eller baker en kake, ostekake eller fyrstekake. Hun leser avisa og følger med i politikken og nyhetene på tv. Kanskje løser hun et kryssord eller legger en kabal, eller spiller andre kortspill når oldebarna kommer på besøk. Og fra stuevinduet har hun panoramautsikt utover Selbusjøen. Fra godstolen sin ser hun dagen som våkner og lysner - og mørkner og blir til kveld, hun ser årstidene som skifter, vinter som blir til vår og sommer som blir til høst. I et helt århundre har hun levd, men fremdeles er hun glad i skaperverket; i det store, forunderlige livet.

Til slutt tar hun frem en hilsen hun har fått på dagen og leser et dikt hun er så glad i. Det begynner slik: «Den største gleda en kan ha, det er å gjøre andre glad».

– Jeg har erfart at det er helt sant, avslutter Sigrid Berge.