– Lyset, naturen og landskapet her; det er som det snakker til meg

– Hvor er du nå, Anita Røset?

– Nå har jeg nettopp kommet på kontoret mitt på Servicebygget i Ny-Ålesund på Svalbard. Du aner ikke hvor fint det er her nå. Da jeg gikk hjemmefra i halvåtte-tida, steg sola opp. Det er kvitt overalt og lys over alle fjella rundt. Kvitt og kaldt og virkelig en vakker dag.

– Det høres ut som du er et vintermenneske?  

– Det er ganske snedig; jeg liker ikke å fryse, og jeg fryser veldig lett. Før likte jeg ikke vinteren, men det har forandret seg etter jeg kom hit til Svalbard. Jeg tror naturfølelse er grunnleggende for livet. Lyset, naturen og landskapet her; det er som om det snakker til meg. Det gir meg lykkefølelse å bare se ut gjennom kontorvinduet her.  

– Hva gjør du i Ny Ålesund?

– Jeg er serviceleder for det statseide aksjeselskapet Kings Bay AS. Kings Bay ble stiftet i 1916 og startet som et kullselskap. De bygde opp infrastruktur i Ny-Ålesund, men prisene på kull var dårlige, og allerede i 1933 tok staten over som eier. De fleste har hørt om gruveulykken der 21 arbeidere mistet livet i 1962. Det var en av de verste gruveulykkene i Norges historie og førte til et voldsomt politisk etterspill der Einar Gerhardsens regjering måtte gå av i 1963. Gruvedriften ble nedlagt etter ulykken. Siden har Kings Bay endret fokus mot internasjonal polarforskning.

– Hvordan er infrastrukturen nå?

– Selskapet er grunneier av hele 295 km² og planansvarlig for 25 km².  Vi drifter blant annet flyplass, havn, kraftproduksjon, fjernvarmeanlegg, vann og avløp, hotell og kjøkken og butikk her i Ny-Ålesund. Ny-Ålesund forskningsstasjon er et samarbeid der forskningsdelen ledes av Norsk Polarinstitutt, mens Kings Bay AS eier og drifter byen. Når vi først er inne på dette med historie, så er det også verdt å nevne at i mai markerte vi 100-årsjubileet for Amundsen og Nobiles ferd over Nordpolen med luftskipet «Norge». De startet fra Ny-Ålesund, og masta som ble reist for å holde luftskipet på plass står her fortsatt.

– Hvor mange mennesker bor det der?

– Ny-Ålesund ligger på Spitsbergen, som er den største øya på Svalbard. Det er en av verdens nordligste bosetninger. Om vinteren er vi ca. 40-45 faste beboere, men om sommeren kommer det forskere fra hele verden, og da kan vi forlegge ca. 200 personer her. Vi har en flyplass, og det 14 seters flyet går to dager i uka. Det tar ca. 20 minutter å fly til Longyearbyen. Det er også mulig å komme hit med båt, og i løpet av sommeren er det mange dagsturister som kommer i land for å se byen.

– Hvor viktig er Svalbard for Norge i dag?

– Norsk tilstedeværelse på Svalbard er viktig for Norges suverenitetsforvaltning av Svalbard. Den siste norske kullgruven på Svalbard, Gruve 7 ved Longyearbyen, avsluttet produksjonen i juli 2025. Gruven ble formelt stengt og forseglet i mai 2026, noe som markerte slutten på over 100 år med norsk kullgruvedrift på Svalbard. Den russiskdrevne gruven i Barentsburg er per 2026 den eneste aktive kullgruven på Svalbard.

– Hva med forskningen?

– For å ivareta fortsatt norsk tilstedeværelse på øygruppa er det viktig å satse på annen aktivitet, og her kommer forskningen inn. Ny-Ålesund forskningsstasjon er et unikt sted for forskning på klimaendringer, atmosfære og havforskningsprosjekter. Institusjoner fra mellom 10 og 20 land leier seg inn her.  Klimaendringene viser seg først ved polpunktene, og det er skremmende å se hvor raskt isbreene krymper og hvordan temperaturen i havet stiger. Det er også trist å se hvor mye plastsøppel som skylles i land flere steder på øya.

– Hvorfor søkte du deg til Kings Bay?

– Som jurist var jeg medlem av et nettverk med kvinnelige jurister i Trondheim, og i 2013 dro vi på dametur til Svalbard. I løpet av ei lita uke ble jeg fullstendig fanget av den arktiske naturen. Jeg gikk på finn.no og lagret et jobbsøk på Svalbard. Da Kings Bay søkte etter ny serviceleder, tenkte jeg at det var min sjanse. Det ble helklaff. Da jeg i tillegg fikk to års permisjon fra jobben min som regionleder for fagforeningen Delta, var det bare å pakke kofferten.   

– Var jusstudiet et bevisst valg?

– Nei, etter videregående på Adolf Øien i Trondheim søkte jeg på politiskolen, men fikk avslag, først på grunn av for dårlig syn, deretter fordi jeg ikke var høy nok. Da tenkte jeg at det var flere veier til Rom og begynte å studere jus. Jeg tok første avdeling i Trondheim og resten av studiet i Bergen. Der møtte jeg Frank (Lysø). Vi fikk to gutter, Erlend og Jørgen. For å være nærmere familien min, flyttet vi tilbake til Selbu i 2005. Etter å ha jobba i Stjørdal noen år, fikk jeg jobben som personalsjef i Selbu kommune i 2012.

– Ei jente som ville bli politi var ikke så vanlig i 80-tallets Selbu. Var du et spesielt barn?

– Nei, det vil jeg ikke si, men jeg var nok en av få som ikke var med på håndball. Den store fritidsinteressen min var lesing. Jeg leste alt i bokhylla til mamma lenge før jeg burde. Dea Trier Mørchs «Vinterbarn» handlet om fødsler og ga meg mareritt om nettene. Krimbøker var det også mye av i bokhylla til mamma.

– Det sies at en god leser også kan bli en god skriver. Har du aldri tenkt på å skrive en bok selv? 

– Det måtte i så fall bli en krim i fra Ny-Ålesund. Mørketiden på Svalbard, også kalt polarnatta, varer fra slutten av oktober og til midten av februar. Det er mørkt døgnet rundt, og da kan jo mye mystisk og spennende skje. Men nei, det blir nok ingen bok. Men da må jeg samtidig si at jeg er evig takknemlig til foreldrene mine for å bidra til lesegleden.

– Hvordan vil du beskrive deg selv i jobbsammenheng?

– Jeg var ingen typisk jusstudent. Det var kjekt å ha, men ingenting jeg virkelig brant for. Jeg spesialiserte meg på arbeidsrett, og det har jeg fått mye bruk for i de forskjellige jobbene jeg har hatt. Jussen er en god grunnmur, men det er ofte best å ikke starte med den. Man kommer ofte lengst med å prøve å finne løsninger som tar hensyn til de ulike partenes interesser. Psykologi og menneskekunnskap er like viktig som selve jussen. Som type er jeg ganske pragmatisk og opptatt av relasjoner. Jeg føler jeg får tillit, og så er jeg glad i folk da.

– Hva med Frank og guttene som venter hjemme i Kvellohaugen?

– Guttene er for lengst ute av redet, og Frank klarer seg veldig bra. Det var veldig raust av ham å støtte meg i ønsket om å dra hit. Det er ingen turister som får overnatte i Ny-Ålesund. Men vi som jobber her får et bestemt antall gjestedøgn. Frank var her i september, og det var helt fantastisk å få dra rundt og få vise han dette magiske stedet.

– Permisjon fra Delta i to år; kommer du tilbake?

– Ja, det er ingen tvil om det. Ingen blir fast ansatt her, for det er ikke sunt å bo og leve så isolert i for lange perioder. Og så har jeg jo veldig mye som trekker meg tilbake til Selbu igjen.