Hvor blir det av barnekoordinatoren i Selbu?

Kommunen organiserer innad – mens familiene fortsatt må gjøre jobben selv.

Barnekoordinatorordningen i Selbu skulle være på plass innen utgangen av 2026. Nå får vi høre at det vil ta ytterligere 12–18 måneder. Sektorsjefen beskriver arbeidet som stort, omfattende og tidkrevende. Det skal utarbeides rutiner og sikres høy kvalitet. Selvsagt ønsker vi også kvalitet.

Men hva hjelper det med høy kvalitet på en tjeneste som ikke når fram til dem som trenger den?

Det er satt av en 20 prosent stillingsressurs til arbeidet. Én dag i uka til en oppgave sektorsjefen selv beskriver som svært omfattende. Mens kommunen organiserer seg, fortsetter familiene å gjøre jobben selv.

13 år uten hjelp til koordinering

Siden 2013 har jeg etterspurt hjelp til å koordinere tjenestene rundt min datter med omfattende hjelpebehov. I 13 år har jeg gjort denne jobben selv.

I juli 2025 lovet sektorsjefen vår familie barnekoordinator innen tre måneder. Da fristen gikk ut, hørte jeg ingenting. Først etter at jeg selv etterspurte hjelpen, fikk vi tildelt to personer. Begge trakk seg etter kort tid fordi de ikke hadde fått avsatt tid til oppgaven. Jeg støttet dem fullt ut. I dag står vi fortsatt uten barnekoordinator. Lovnader er brutt, gang på gang. Og vi er bare én av flere familier i Selbu som trenger denne hjelpen.

Tenk deg at taket på huset ditt begynner å lekke. Du kontakter dem som har ansvar for å reparere skaden. De lover å hjelpe, men ingen kommer. Du får beskjed om at det arbeides med rutiner, ansvarsfordeling og kvalitetssikring. I mellomtiden fortsetter vannet å renne inn. Etter lang ventetid får du tildelt to håndverkere, men begge trekker seg fordi de ikke har fått tid til å utføre jobben.

Du står alene. Setter fram bøtter, tørker gulv og forsøker å begrense skadene. Dagene blir til måneder og år. Samtidig får du beskjed om at reparasjonen krever omfattende planlegging og vil ta ytterligere 12–18 måneder. Ville du akseptert dette? Dette er forskjellen mellom å organisere hjelp og faktisk gi hjelp.

For oss handler det ikke om et hus. Det handler om barna våre, deres utvikling og muligheten til en trygg og god oppvekst. Om foreldre som sliter seg ut, og søsken som må komme i andre rekke.

Et hus kan repareres. En tapt barndom og utslitte foreldre kan ikke like enkelt repareres. Det kommunen beskriver som omfattende, er vår hverdag.

Når sektorsjefen beskriver hvor krevende dette arbeidet er for kommunen, skulle jeg ønske hun og politikerne kunne forestille seg hvordan det har vært for familiene som har båret ansvaret alene i årevis. Vi har ikke hatt avsatt tid eller en administrasjon til å hjelpe oss. Vi har hatt barn med behov for omsorg og oppfølging døgnet rundt. Samtidig har vi koordinert tjenester, innkalt til møter, fulgt opp vedtak, skrevet søknader, klaget på avslag og forsøkt å få hjelpeapparatet til å samarbeide. Alt dette mens vi har prøvd å være mamma og pappa og ivareta all meromsorgen som følger med. Det kommunen beskriver som en omfattende administrativ oppgave, har vært vår hverdag i årevis.

Barnekoordinator må være en reell jobb

Jeg mener Selbu kommune må tenke annerledes. Barnekoordinator bør være en egen stilling. Én eller to personer som har dette som sin faktiske jobb, med tid og ansvar til å følge familiene over tid.

Personer som bygger nære relasjoner, kjenner barna og familiene, ser helheten og sørger for at tjenestene samarbeider. Ikke bare en prosjektleder i 20 prosent stilling som skal lede like mange barnekoordinatorer som det finnes familier. Dersom disse fortsatt skal utføre oppgaven i tillegg til sin ordinære jobb, risikerer vi å gjenta det som allerede har mislyktes.

En barnekoordinator må ha tid til å være barnekoordinator!

Erfaringen må bygges ute hos familiene, ikke bare gjennom administrativ planlegging på et kontor. Det er i møte med barna og foreldrene og søsken man lærer hva som fungerer. Her finnes ingen fasit – det finnes like mange løsninger som det finnes mennesker. La oss bygge opp ordningen sammen, samtidig som familiene får hjelp.

Man lærer ikke å reparere et lekkende tak ved bare å planlegge reparasjonen. Noen må faktisk opp på taket!

Kommunen må også sikre rettferdig prioritering. Hvem er de én til to familiene som er lovet hjelp i 2026, mens andre fortsatt må vente? Familier skal ikke måtte konkurrere om hvem som er mest utslitt eller har ropt høyest.

Politikerne må stille krav

Jeg vil trekke fram at Selbu SV har vist forståelse for problemene familiene står i. De har fremmet forslag om tydelige krav og konkrete tidsfrister for barnekoordinatorordningen. Dessverre har forslagene blitt nedstemt av de andre partiene.

Slik jeg oppfatter det, overlates dermed framdriften fortsatt i stor grad til administrasjonen og sektorsjefens egne vurderinger.

Men hvem sine behov skal styre framdriften – kommunens behov for tid til å organisere seg, eller barnas behov for hjelp?

Politikerne skal ikke detaljstyre administrasjonen, men de har ansvar for å sette mål, stille krav og følge opp at innbyggerne får tjenestene de har rett til. Når fristene stadig skyves framover, må politikerne ta større ansvar for framdriften.

Barnas behov kan ikke settes på vent fordi kommunens organisering tar tid.

Nå må noen ta ansvar

Det er sendt opprop, skrevet avisinnlegg og gjort gjentatte henvendelser. Saken har vært behandlet politisk. Likevel venter vi fortsatt. En protokoll fra 2022 hjelper ingen i 2026 dersom den ikke fører til handling.

Jeg forventer nå konkrete svar fra ordføreren og kommunestyret om hvorfor det skal ta ytterligere 12–18 måneder, hvorfor det bare er satt av 20 prosent stillingsressurs til etableringen av en så omfattende oppgave som sektorsjefen beskriver det som, og hvordan familiene skal få hjelp mens ordningen bygges opp.

Vi trenger tydelige tidsfrister, ansvar for gjennomføringen og barnekoordinatorer som faktisk får tid til å gjøre jobben. Dette handler ikke bare om administrasjon og stillingsprosenter. Det handler om barn med omfattende og livslange hjelpebehov, foreldre som har båret et enormt ansvar, og søsken som har måttet komme i andre rekke. Vi trenger ikke flere forsikringer om at kommunen arbeider med saken.

Vi trenger at noen tar ansvar for at arbeidet faktisk starter – ute hos familiene.

For mens kommunen planlegger hvordan den skal hjelpe oss, fortsetter vi å gjøre jobben kommunen skulle hjulpet oss med.

Vi har ventet lenge nok. Nå må hjelpen UT til familiene!