Fullførte 24 timer i helvete

Forrige lørdag gikk startskuddet for løpet «24 hours in Hell», som ble arrangert rundt Øverlands Minde i Sandskogan på Stjørdal. Runden er på en kilometer, og det er om å gjøre å få til så mange runder man klarer på et døgn. 

Av de 31 påmeldte var det ikke alle som fullførte, men en av de som faktisk passerte målstreken etter 24 timer var selbyggen Kristin Stokke. 

Konkurrerer med seg selv

– Som broren min sa til meg: du er klar over at dette er veldig sært, ler Stokke. 

Det å melde seg på et 24-timersløp kan fremstå noe spesielt, men for Stokke er det en fin mulighet til å utfordre seg selv. For det er først og fremst en selv som er konkurrenten i et slikt løp.

– Man må hele tiden jobbe med de tunge tankene som kommer underveis. Man lurer jo på hva det er man holder på med når man løper rundt i skogen midt på natten, og det både er folketomt, mørkt og kaldt. 

Tok gull i fjor

Stokke har fullført et 24-timersløp tidligere. I fjor ble det arrangert NM i tribuneanlegget på Bislett stadion. Der var det helt andre forhold enn på Sandskogan, da det var innendørs og runden var på 546 meter. 

– I fjor gikk det bedre enn jeg trodde, og jeg fullførte med 196 km og fikk NM-gull i min klasse. Totalt av alle damene kom jeg ut på 3. plass og fikk utdelt bronsemedalje av friidrettsforbundet. Det var skikkelig stas, forteller hun.

Etterpå var Stokke overbevist om at hun aldri skulle delta på noe slikt igjen. Men da løpsgeneral Gylland tok kontakt bestemte hun seg for å prøve en gang til.

Skulle ikke gi seg

– Jeg visste bedre denne gangen hva jeg gikk til, og hva kroppen faktisk tåler. Samtidig ble jeg litt skuffa over egen prestasjon. Jeg vet jeg har mer å gå på, men jeg hadde slitt med en luftveisinfeksjon i fjorten dager før løpet, så kroppen var ikke helt på plass. Noe som igjen påvirket tankene underveis, sier Stokke. 

Likevel klarte hun å fullføre på 176,3 km i tøff konkurranse mot noen av de beste på damesiden. 

Selv om det ble svært tøft fysisk og psykisk underveis var det aldri et alternativ å gi seg. 

– Jeg ville ikke skuffe alle, deriblant barna mine, som skulle komme å se på. Hele tiden jobber jeg med å overbevise meg selv om at det ikke er så vondt og at «dette klarer du». Ved å avbryte utsetter man seg selv for både en mental og fysisk skuffelse, og det er verdt å ha litt vondt for å unngå den, sier Stokke. 

Det er ikke de dypeste og lengste tankene som preger en under et slikt løp.

– Jeg hørte litt på podcast i starten og deretter litt musikk. Og hele tiden regner jeg på brøk. Etter en halvtime så tenkte jeg: «Nå er jeg ferdig med 1/48-del», forteller Stokke. 

Aktiv hverdag

Til vanlig er Kristin Stokke bosatt på Byåsen i Trondheim, og har tre barn. Hun jobber som lege ved kreftavdelingen på St. Olavs og er snart ferdig spesialist. Ektemannen jobber i forsvaret og har vært utenlands det siste året. 

– Barna er 6, 8 og 11 år gamle, og er veldige aktive selv. Det blir ikke så mye tid til egentrening, men jeg lurer inn ei økt der det går. Barna kommer alltid i første rekke, men litt forberedelser har jeg fått til, sier Stokke.

Hun har alltid vært glad i å røre seg, og har drevet med ski, fotball og håndball. I 2008 syklet hun også Trondheim – Oslo og vant dameklassen. Da var hun i tillegg gravid uten å vite om det. 

– De siste seks årene har jeg drevet mye med triatlon, og trives godt med det bortsett fra at jeg ikke er noe god på svømming. Men jeg liker å holde meg i form, og blir nok fort sur og grinete om jeg ikke får rørt meg, ler Stokke. 

Må tørre å prøve

Etter helgas løp sitter hun igjen med tre vannblemmer på ei tå, og en følelse av at hun aldri skal bli med på et slikt løp igjen. 

– Samtidig så føler jeg meg fysisk veldig bra, og man glemmer fort smerten. Så man skal vel aldri si aldri heller, sier Stokke lurt og avslutter:

– Det viktigste å få frem er vel at man ikke trenger å være toppidrettsutøver for å utfordre seg selv på slike ting. Det handler om å tørre å prøve. Kroppen og hodet klarer mye mer enn man tror. Det er vondt når det står på, men ingenting slår den følelsen man har når det er over!