Fra Forsvaret til Fossan

Arild Moen tok over stafettpinnen etter Einar Hermansen i 2017. Han har vokst opp i Hommelvik, og kom fra en jobb i forsvaret, hvor han har tilbragt rundt 16 år av sitt yrkesaktive liv. Hvordan han endte opp på Fossan i 2017 forklarer Moen slik:

– Det var egentlig ganske tilfeldig. Jeg kom over stillingsutlysningen i 2017. På det tidspunktet hadde jeg fått en mer administrativ rolle i Forsvaret. Jeg hadde blant annet vært i Mali gjennom FN i 2016, og etter hvert følte jeg kanskje at det var behov for nye impulser i livet. 

Han kjente seg igjen i kvalifikasjonene utlysningen etterspurte, og etter å ha lest seg opp på skolens historie og opphav ble han enda mer motivert til å søke. Men han innrømmer at det ble en del lange skiturer i påska etter at han ble tilbudt jobben. Det å skulle gå fra en trygg jobb i forsvaret til noe han ikke helt kjente til var ikke bare en enkel beslutning. Samtidig ble han tatt veldig godt i mot gjennom noen dager på våren og ikke minst av de ansatte. Ut i fra det han forteller nå, ti år etterpå kan det virke som at han slett ikke har angret på avgjørelsen.

– Helheten med historien bak skolen, området den ligger i her i Selbu og prikken over i-en: det meningsfylte arbeidet med dedikerte ansatte. Å jobbe med ungdom som er i overgangen fra ungdom til voksen er alltid givende. Det er nok følelsen som har drevet meg hele veien, selv om det kan være tøffe tak innimellom, sier rektoren. 

– Det har også vært en godt samspill med skolens styre og råd som virkelig viser at de bryr seg og er engasjert i hverdagen på skolen. Jeg er nok også typen som trives med å jobbe her i Selbu hvor det er givende natur og flotte samarbeidspartnere i lokalmiljøet.

Fikk gode verdier med seg i oppveksten

Rektor Moen møter bortimot 70 nye elever ved skolen hver eneste høst. Ansatte er det også utskiftninger på innimellom, men ifølge ham er det gjerne sånn at hvis man først begynner å jobbe på skolen, så blir man ofte der.

– Det er jobbet grundig her i 50 år og det lever vi godt av nå. Elevtallet vårt er stabilt, og når vi lyser ut stillinger så ser vi hvor mange det er som ønsker å jobbe her. Vi kan ha bortimot 70 søkere på én stilling. Det oppfatter jeg er et kompliment til skolen og miljøet vi har her. Og når man først starter å jobbe her, så er man gjerne her lenge. 

Han har også noen tanker om hans egen stilling.

– Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal sitte her for enhver pris. Jeg er avhengig av å ha tillit blant de ansatte og selvfølgelig trives selv.

– Det virker som det har gått ganske bra, så langt?

– Jeg har stortrivdes i alle år og det er et privilegium å være rektor for en slik ansattestab og se hvordan elevkullene trives hvert år. Årene fyker godt av gårde i et slikt arbeid. Det har vært tøffe perioder med blant Covid-pandemien. Da fikk vi virkelig testet oss.

– Hvis du skal trekke frem det aller viktigste du har lært gjennom disse årene, da?

– Jeg må trekke frem skolens verdier med likeverd, inkludering, mangfold og fellesskap som skal gjenspeile alt vi foretar oss på skolen. I tillegg har jeg fått erfare at jeg selv har med meg gode verdier hjemmefra. Jeg har hatt en trygg og god oppvekst, og det er ikke nødvendigvis en selvfølge for alle. Det finnes mange ulike menneskeskjebner. Hvis man legger forholdene til rette for at alle skal ha det bra, er det fullt mulig å få til veldig mye. Men det handler selvfølgelig også om å ha ressursene til det. Sånn sett mener jeg det burde være flere skoler som PMF.

– Det å se hvordan våre ansatte blir gode forbilder for ungdommene, betyr veldig mye. Det er kanskje ikke noe jeg har lært, men det er i hvert fall veldig givende å se. Det jeg tror er det mest meningsfulle med denne jobben er jo å være et menneske som kan bety noe for andre. Ellers er det alltid givende å få positive tilbakemeldinger fra foresatte til elever. Det betyr mye. Men i hverdagen er det de små møtene med elever og ansatte som gir mye verdi og læring.

– Ledelse handler veldig mye om situasjonen man står i

– Du har sagt at du ser likhetstrekk mellom Forsvaret og folkehøgskolen. Kan du utdype det?

– I Forsvaret opplevde jeg faktisk ungdommer som ikke ønsket å reise hjem på juleferie, fordi de heller ville være i leiren. Det var der de følte tilhørighet til fellesskapet. Så disse nære møtene mellom mennesker har man også i Forsvaret.

– Utenfra kan nok Forsvaret virke veldig autoritært, med en tydelig rangordning. Men hele poenget der også er at man skal jobbe sammen og løse oppgaver i fellesskap. Man må ha tillit til hverandre, både oppover og nedover i systemet. Det handler om å spille på lag og få samspillet til å fungere. I Forsvaret er man helt avhengig av at alle fungerer sammen, fordi alle har sine bestemte roller.

Og det med å ha roller kan overføres til folkehøgskolen, mener rektoren.

– Hvis det står en tom stol ved bordet, handler det ikke bare om at den som mangler kanskje har lyst til å ligge på rommet sitt. Det handler også om dem som sitter rundt bordet, og at de legger merke til at noen mangler. Alle må forstå at de er en del av et fellesskap. Det gjelder også dem som kanskje sliter litt med å stå opp om morgenen. Fellesskapet og selve følelsen av at alle føler tilhørighet tror vi er mye av nøkkelen til å lykkes gjennom året.

– Har du endret måten du leder på etter at du kom fra Forsvaret?

– Det er nok litt situasjonsavhengig. I Forsvaret kan det oppstå situasjoner hvor ting må skje veldig raskt. Da er man nødt til å ha en mer direkte lederstil. Men ellers har jeg lyst til å si at det er veldig mye likt. Jeg tror nok jeg er den samme personen som leder her, som jeg var i Forsvaret.

– For min del handler det veldig mye om situasjonen man står i. På PMF har vi en veldig dyktig og dedikert lederstab, men er samtidig helt avhengig av alle ansatte for gode løsninger i hverdagen. For oss i lederstaben handler det mye om å legge alle forhold til rette for alle ansatte og elever. De ulike løsningene finner vi sammen og akkurat hvem som kommer med avgjørende forslag spiller ingen rolle. 

Ser lyst på fremtida

Om Moen har noen ønsker for fremtiden ved Peder Morset, så er det noen ting han trekker frem. 

– Vi som er på skolen i dag ser en lys fremtid for PMF og vi jobber nok etter de samme prinsippene som vi alltid har gjort. Men vi må samtidig videreutvikle oss slik at ungdommen vil komme til oss. Ellers ønsker jeg selvfølgelig at folkehøgskolesektoren skal bestå, slik den allerede har gjort i mange generasjoner. Folkehøgskolene er viktigere enn noen gang. Det å lære seg samspill med andre mennesker vel så viktig i dag som før. Men da må forutsetningene være der, både med tanke på tilskudd, stipend og andre ordninger. Og det er viktig med en forståelse for at folkehøgskolen skal være for alle.  

Med det retter han fokuset mot myndighetene.

– Jeg mener det finnes et veldig stort potensial til å spille på lag med oss, og rette oppmerksomheten mot det å skape tilhørighet og motvirke utenforskap. Der kan vi fortsette å være en god aktør også fremover. Ser vi på samfunnsutviklingen, tror jeg at folkehøgskolene bare vil bli viktigere i tiden fremover.