Føler seg utrygge i sitt eget hjem

Over en lengre periode har familien til Kari-Ann og Bjarne Lamøy i Innbygda følt seg utrygge i egen bolig. De bor i et hus nært fylkesveg 705 og har blitt plaget i stor grad av det de opplever som en gjeng med unge gutter. – Jeg kjenner at jeg snart ikke orker å bo her mer. Lykkelandet er visst ikke for alle, sier en fortvilt Kari-Ann Lamøy. 

Torsdag forrige uke la hun ut et innlegg på sin Instagram-profil som viser den ene husveggen totalt tilgriset av egg. Dette var tredje gangen de har opplevd å få egg kastet på huset nattestid. 

– Vi ble vettskremte da vi våknet til lyden av høye smell, sier paret, som ikke skjønner hvorfor de blir plaget. 

Pågått lenge

Paret forteller at de og familien har blitt utsatt for en rekke hendelser over en lengre periode. Bråket startet sensommeren 2017, og de har opplevd uro og det de oppfatter som trakassering med ujevne mellomrom.

– Noe av det første som skjedde var at postkassen ble sprengt i fillebiter. Det er stappmørkt her om natten og nært fylkesvegen, så det er lett å stikke seg unna i mørket, forteller de. 

Også andre beboere i Selbu har opplevd villmannskjøring og knuste egg i postkasser. Flere har også tidligere opplevd å få postkassen sprengt.

– Når vi har åpnet opp om hendelsene så får vi av og til høre fra andre som har opplevd lignende ting, men vi har ikke hørt om noen som er like hardt rammet som oss, sier Kari-Ann og Bjarne.

Ubehagelige hendelser

Listen er ikke kort når Kari-Ann og Bjarne begynner å ramse opp det de har blitt utsatt for.

– Vi opplever villmannskjøring på FV 705, både med bil og firhjuling. De kjører gjerne om kapp og flere i bredden. Det er målrettet kasting av egg mot huset, sprenging av postkasse, rusing av kjøretøy utenfor på natta, rusing av moped i innkjørselen, mens sjåføren hadde øyekontakt med oss, folk som har stått utenfor med hjemmelaget våpen; en planke med håndtak, og stans på 705 med bråk og blinking, forteller de før Kari-Ann fortsetter: 

– I et av nabohusene bor en av døtrene våre, som er gift med en japansk mann. Høsten 2017 ble et hakekors tegnet inn på bakruta på en av bilene som sto på gårdsplassen. Vi aner ikke om dette henger sammen med alt det andre, men skremmende var det.

– Hva tror dere selv er årsaken til at dere blir rammet?

– Vi er nokså anonyme, hjemmekjære og godt voksne folk. Vi har faktisk ikke gjort noen ting. Vi har jo opplevd andre ting som hører med det at vi bor så nære fylkesvegen, og det må man forvente. Men akkurat disse tilfellene opplever vi som målrettet terrorisering. 

– Har dere noen formening om hvem det kan være, og om hvorfor de holder på slik?

– Vi har en klar oppfatning av at det er snakk om unge gutter. Siden de ofte kommer med biler og andre kjøretøy så er de myndige. Dette må jo være en gjeng med pøbler som har for lite å finne på. Kanskje de kjeder seg og føler de må finne på trollskap for å få et kick? Siden de er over 18 år, så er de ikke under foreldrenes myndighet lengre, men samtidig så må det sitte noen foresatte rundt omkring i bygda som ikke aner hva ungene holder på med om natta. 

Har anmeldt

Familien har anmeldt det siste forholdet med eggkasting på huset. De ser også på muligheten for å overvåke hele eiendommen sin for å få håndfaste bevis. 

– Vi er sikker på at hvis dette fortsetter så blir de tatt en dag. Hvis de ønsker fengselsstraff og rulleblad så kommer det til å bli resultatet til slutt. Oppførselen tyder på at de føler seg ganske trygge, men det er satt i gang tiltak, forteller Kari-Ann og Bjarne.

De har også snakket med fylkeskommunen som har gått med på å la gatelysene på Borsetmoen stå på om natta i høst- og vinterhalvåret. 

Trist og lei

Familien er naturlig nok både slitne og lei av å ha det slik i sitt eget hjem. 

– Vi vil bare ha fred og ro. Det er så ekkelt, for vi vet aldri hva som kommer, sier de oppgitt.

– Jeg tør ikke lengre å gå ned i førsteetasjen alene når det er mørkt. Dette begynner å gå utover søvn og helse. Det er så trasig at det skal være sånn, for vi er utrolig glad i dette huset og trives her. Hvis dette fortsetter er vi nødt til å se på muligheten for å flytte. Lykkelandet er visst ikke for alle, avslutter Kari-Ann. 

Har du opplevd noe lignende? Ta kontakt med Selbyggen.