– En halvtime etter at Oline hadde sluppet den store nyheten så visste alle at kong Haakon var på hytta vår

Forfatteren av innlegget deler et morsomt minne fra Selbu.

Kanskje kommer kongen

Onkel hadde en 1950-modell Bedford lastebil og nå var vi på den årlige turen til hytta vår i Selbu. Far hadde fått plass framme i fører huset sammen med onkel Kristian mens mor, Elna og jeg satte på to trebenker bak på lasteplanet under et kapell. 

Rundt oss på gulvet sto det vi trengte til over 2 måneders sommerferie, men mat fikk vi kjøpt på gårdene rundt oss eller på samvirkelaget som lå et par mil unna hytta så  noe av det viktigste Elna og jeg hadde med på flyttelasset var syklene våre. Vi pleide å sykle på butikken men det var ofte en risikosport fordi vi måtte forbi en plass hvor måkene hadde unger og foreldrene gjorde alt som sto i deres makt for å jage bort innvandrerne fra Trondheim. Vi kjente ofte vingeslagene fra måkene der de stupte ned mot oss som japanske selvmordsbombere under krigen, og det var med nød og neppe at vi greide å kaste oss unna for ikke å bli truffet.

Det gikk ikke an å kjøre helt frem til hytta så vi måtte bære alt vi hadde med oss opp en bratt bakke og videre 200 meter inn i skogen. Stedet hadde fått navnet «Mygghaugen» og du skulle ikke være der i mange minuttene før du fant ut at det stemte for nesten like viktig som vann og strøm var myggspray.

Det lå noen gårder rundt omkring og da hytta vår ikke kunne sees fra veien så stoppet ofte folk og spurte om veien opp til oss. Dette var helt vanlig men en torsdag ettermiddag ble det stor oppstandelse i bygda. Inn på tunet til «Midtstokke» som gården het. kom det gående en mann. Oline satt og skrelte poteter ute på traen og buhunden Cæsar begynte å gjø noe voldsomt da han fikk øye på den fremmede. Han hilste til lua, tok av seg den velbrukte ryggsekken fra Bergan som halve landet eide på den tiden. Mannen var høy og flott og med siste nytt i turutstyr. Han var sikkert ikke langt unna to meter og hadde en fantastisk bart som ikke mange i Selbu kunne måle seg med. Fremmedkaren kikket bort på Oline som hadde skrelt den siste poteten.

– Det er en flott gård dere har.

– Sier du det? Sa hun og smilte tilbake. Denne karen har vi ikke sett før? Hva har du for et ærend?

-Unnskyld, det har jeg jo ikke sagt. Jeg skal på hytta til Pedersen men er usikker på hvor den ligger. Kan du vise meg veien?

Oline ble helt kald. Hun hadde kjent igjen mannen på trappa og nå fikk hun ikke fram et ord. Var det virkelig.. jo, det måtte være.. Dattera i huset hadde kommet ut og Oline vinket henne til seg.

-Vil du bli med denne mannen opp i hytta Brit, slik at han ikke roter seg bort.

Like etter forsvant de to ut av tunet mens de gikk og småpratet.

Hva skulle Oline gjøre. Dette var jo så stort at hun ikke kunne holde inne med det, så hun småsprang inn i gangen og rev til seg telefonrøret. Denne nyheten måtte spres og den hurtigste måten å gjøre det på var å rine Line på Sentralen. Hun var et levende oppslagsverk så det hun ikke visste om folk i bygda var ikke verd å vite eller så hadde det ikke hendt. 

Slik var det denne gangen også og en halvtime etter at Oline hadde sluppet den store nyheten så visste alle at Kong Haakon var på hytta vår så gikk jungeltelegrafen. Det var han jo selvfølgelig ikke, for den som skulle være hos oss var min bestefar og han lignet så mye på Kongen vår at han til stadighet ble forvekslet. At han ikke snakket dansk eller hadde sikkerhetsvakter rundt seg var det ikke mange som brydde se om og i alle fall ikke Oline.

Men det var mange som la turen opp i «Mygghaugen» den ettermiddagen for så sjekke om historien var sann.