En av de første vernepleierne på PMF: – Hei Edith, og takk for sist!
– Jeg blir så glad når jeg møter gamle PMF-elever og de roper hei og sier navnet mitt. Tenk at de kjenner meg igjen etter alle disse åra! Da blir jeg varm om hjertet og tenker at jeg har gjort en jobb som betydde noe for andre mennesker, sier Edith Grude Endresen.
Publisert
Sist oppdatert
Hun var nyutdannet vernepleier og forteller dette om sitt første møte med folkehøgskolen på Selbustrand:
– Jeg gikk vernepleierskolen sammen med ei jente som het Liv Sletner. Hun skulle begynne å jobbe på PMF og oppmuntret meg til det samme. Først på januar i 1977 var jeg som eneste leieboer installert i det gamle våningshuset på Fossan. Samtidig med meg kom også det første kullet med elever med funksjonsnedsettelser. Bygget var ikke helt ferdig ennå, og undervisningen forgikk delvis i forsamlingshuset på Framheim.
– Stort hjelpebehov
Ved skolestart høsten i -77 var alt på nær som bassenget bygd ferdig og alle elever og nyansatte på plass. Sammen med en lærer og en miljøarbeider fikk Edith ansvaret for to av internatene. Hovedoppgaven var å fremme egenmestring og gi veiledning og praktisk bistand til elevene.
– Det første året var det mange elever med stort hjelpebehov. Internatet besto av åtte boliger, og mye av det praktiske arbeidet foregikk der, forteller Edith.
– Vi satte opp lister på klesvask og husvask, og passet på at elevene hadde alt det de trengte av tørrmat og husholdningsartikler. Det trengtes mye oppfølging, men også de funksjonsfriske elevene hadde behov for voksenkontakt. I tillegg hadde vi ansvaret for kontakten med hjemmene.
– Det var med stor sorg jeg måtte slutte
På en fest i Framheim møtte Edith selbyggen Ragnar Endresen. Fra første stund var de sikre på sitt valg. De giftet seg i 1980, fikk en datter og bygde seg hus på Siritun på Selbustrand. Etter å ha tatt pedagogisk seminar ved Universitet i Trondheim, fikk Edith undervisningskompetanse og jobbet som lærer fra 1992 til 2001.
– Jeg fikk diagnosen MS og ble sykemeldt allerede i 1981. Men mot alle odds klarte jeg å komme meg tilbake til jobben igjen. Men i 2001 måtte jeg innse at det ikke gikk lenger. Det var med stor sorg jeg måtte slutte ved PMF. Jeg trivdes så utrolig godt, og for meg var det verdens beste arbeidsplass, sier Edith Grude Endresen.
