Karolinerspelet i Tydal er den brutale historien om lokalsamfunnets korte møte med de over 5.000 svenske soldatene før deres ublide møte med de nådeløse Tydalsfjella nyttårshelga 1718-1719.

Med over 100 skuespillere og et tyvetalls hester gjenskapes dramatikken fra bygdefolkets møte med de fortapte restene av en fallen, svensk stormakt. Det visuelle bildet er storslagent, konfliktene blir tydeliggjort, og ikke minst er den verdigheten som preger Brekka en slik kveld med på å gjøre Karolinerspelet til en teateropplevelse under en høyere himmel.

Armfeldts hær ankommer Østby-grenda nyttårsaften 1718. De slår leir for natta før siste etappe over fjellet. Det er en utmattet hær som kommer; de slakter buskap for å få mat, de river hus for å kunne gjøre opp bål, de truer til seg klær og utstyr, de henretter en av sine egne desertører. En småbarnsmor tvinges til å bli med som en av flere veivisere over fjellet. Nyttårsdagen 1719 starter dødsmarsjen mot Sverige. 3500 mennesker kommer aldri hjem til sine. I krig er alle tapere.

Årets oppsetning har fått større fokus på bygdefolkets skjebne enn tidligere. Kvinner og menn blir trakassert, truet og slått. Og blitt skarpere i kantene i den forstand at alle dilemmaer som både bygdefolk, generaler og soldater stilles overfor, får et tydelig uttrykk, samtidig som meningsløsheten med krig blir klart dokumentert. De valg som tas og de generalordrer som gis viser ingen lydhørhet for enkeltmenneskers behov og enkeltinnspill som appellerer til fornuften. Desto større er herskertrangen med basis i en autoritær tenkemåte som muligens kan fungere i kampsituasjon, men slettes ikke når krigen er over og det står om å redde flest mulig landsmenn fra den sikre død. Fattigfolk blir lite verdt.

Autoritær tenkemåte og en derav følgende plikt til å straffe og ta liv, er en lett gjenkjennbar ideologi også i vårt demokrati. I 1718 synliggjort gjennom henrettelsen av desertøren Jakob, i 2011 gjennom den lange fredagen 22/7. Men det gode har en tendens til å seire - både på scenen og i virkeligheten. Forsoning er ingen enkel øvelse, men det er ønsket om fred og forsoning som ligger oss mest på hjertet når de siste tonene og de dødsdømte skjebnene forlater Brekka denne kvelden. Størst inntrykk i så måte gjør møtet mellom slektningene Staffa og Gunnar Hjälte, glimrende framført av Leif Arne Aashaug og Jo Vegard Hilmo. Der og da forenes følelser og fornuft med sine uanede krefter.

Identitetsbygging

Betydninga et slikt prosjekt har for lokalsamfunnet Tydal skal ikke undervurderes. Her samles bygda, unge og eldre, kvinner og menn fra øverst til nederst i dalen. Her stiller de opp – år etter år, ikke minst må den unge garde berømmes for sin lojalitet til hjembygda.

Med andre ord er spelet mer enn et spel. Gjennom ukelange forberedelser og noen korte og hektiske framføringer, bygges identitet og tilhørighet, samhold og fellesskap som skaper grobunn for et livskraftig lokalsamfunn i overskuelig framtid.

Det vil alltid være et must for et teaterstykke at manus og regi videreutvikles. Spelet har over tid fått et løft gjennom stadig bedre skuespillerprestasjoner og ulike regissørers spennende vinklinger. I år lykkes de godt med å skape enda sterkere uhyggesfølelse gjennom de små, hvitkledde åndene som synliggjorde dødsriket.

Forestillinga slik den fortoner seg i dag, står godt og solid på et velskrevet manus. Hvorvidt dette manuset vil tilfredsstille framtidige og mer profesjonelle krav, eller om hele historia må skrives på nytt for å oppnå dette, kan det være nyttig å ta en vurdering av. Tenketanken er åpnet, og det skal bli spennende å følge denne prosessen framover. Det er store ressurser å hente blant unge krefter i bygda.

Tydalingene har alle muligheter – og forutsetninger, til å tenke framover. Men sjølve konseptet med ekstremteater midtvinterstid, skal de uansett ikke røre. Dertil er hele konseptet for unikt; dertil er de hjerteskjærende opplevelsene og det storslagne visuelle inntrykket vi blir vitne til i vintermørket, helt avgjørende for at resultatet blir en rørende og tankevekkende forestilling du ikke kan være foruten.

Foto: Brynjar Dahlø